Jeg vandrer rundt om i forskjellige situasjoner, og ser på mennesker. Finner mange interessante personer som jeg kan prate mye og godt med. Dessverre befinner de seg ofte nederst på den sosiale rangstigen. De er flinke, gode, begavede folk som stort sett har lyst til å delta mer i livet. Enten på arbeidsplasser eller i politikken. De har sin mening. De vet hvordan man kan gjøre sin jobb enda bedre, de vet hva de ville forandre i den politiske hverdagen.
Så tenker jeg at i tiden etter andre verdenskrig var vi så opptatt av velstand i materiell forstand. Vi jobbet hardt og tjente godt. Bygget stort sett den velstanden vi ønsket oss, men likevel fant vi til slutt ut at noe manglet. Vi er blitt for passive. Stengt inne i vårt private område der kos er blitt til en sosial kode, har vi glemt at "velstandspassivitet" kan være en like stor plage som fattigdom. Det er lett å tenke tilbake på de dagene da vi hadde lite, men var utrolig aktive og med stor sans for solidaritet. Og det samme ser jeg i dag hos de menneskene jeg skrev om ovenfor; en enorm trang til å føle fellesskap og solidaritet med mennesker de kan dele sine ideer med. De vil diskutere, kommunisere sine tanker, være engasjerte, debatterende. De vil skape sin egen verden, ikke for å nyte den, men for å føle glede mens de "får det til". Akkurat som om de gamle eksistensialistiske tider fra 60 — tallet banker på døra på nytt, men nå i en mer kultivert form. I en form som prøver å forene "kos" og "kaos".
Den materielle velstanden som vi stenger oss selv inn i av frykt for å "tape noe", fører med seg en sjelelig fattigdom, en slags åndelig mangelsykdom. Over tid presser denne mangelen oss til å søke etter en mer engasjert livsstil. Hvor stort antall mennesker det handler om, vet jeg ikke. Men jeg antar at dette potensialet utgjør en god, utholdende og skapende velgermasse som søker aktivering. De er klar over at politiske løfter ikke betyr mye. Enten fordi de ikke oppfylles, fordi de blir til det motsatte av det man forventet, eller fordi de rett og slett ble kompromittert i tidens løp. Ingenting er sikkert mer. Det eneste vi kan stole på, er prosessen. Bare det å føle at man tar en del i prosessen, debatterer og diskuterer sine ideer, sine goder og sine plager, gjør at man føler seg trygg selv i en tid hvor alt forekommer en foranderlig, relativt og uoversiktlig.
Ut fra det spør jeg meg selv: "Hvordan bør et parti som kan møte slike krav, se ut?". Svaret må være at et parti som vil fange opp slike velgere, eller eventuelt vil gjøre samfunnet til en meningsfull kontekst som kan motivere folk positivt, først og fremst selv må bli til et slikt "samfunn". Det må bli til et debatterende fellesskap. Det betyr at det bør ha informasjonsflyt så intensiv og avinstitusjonalisert at optimismen og styrken som kommer ut fra en slik direkte, nær og ofte personlig kommunikasjon, begynner å spre seg ut fra partiet til folk for øvrig. Et parti der læring står sentralt, læring av hverandre, for ingen læring er bedre enn et direkte forhold mellom likemenn og —kvinner.
Spørsmål og svar, mening, "pro et contra". Å fange opp tanker, ideer, utdype dem i en direkte, åpen, nysgjerrig kommunikasjon som kan skape kontekst for en enorm produksjon. Med sitt skriftlige stoff eller meningsbærende handlinger kan et slikt parti begynne å sette et dypt og varig spor i virkelighetens tid og rom. Velgere til et parti som er debatterende, reflekterende og med sans for selvkritikk like mye som samfunnskritikk, er lojale til sitt parti på tross av svinginger i politisk konjunktur. Ganske enkelt fordi de vet at ingenting er sikkert bortsett fra den evige prosessen med å streve etter egne svar. Ærlig, åpent og engasjert.
Et slikt parti vil oppheve barrieren, eller i hvert fall minske avstanden, mellom politiker og velger.
Sanjin Salahovic
idéhistoriker, V